Den norske laksens grumsete farvann


Leverandørene av soya til norsk fiskefôr handler med folk som knyttes til avskoging, voldelige landkonflikter og en rekke andre ulovligheter i Brasil.

Kan vi leve med dette?

Det er ikke så lett å se for seg.


Hvordan den røde og innbydende laksen som ligger på middagsbordet ditt kan kobles til ulovlig avskoging i Brasil.

Eller til bitre konflikter om landområder. Konflikter av en sort som har ført til drap.

Men slik er det faktisk.

Laksen du skal spise har nemlig selv spist mye soyaproteinkonsentrat (SPC) fra Brasil. Dette produktet, som er en avansert form for soyamel, er levert av tre brasilianske selskaper; Caramuru, Selecta og Imcopa.

Soyaen som leveres til Norge er i all hovedsak ProTerra-sertifisert, som blant annet skal garantere at soyaen ikke er genmodifisert og at den ikke har bidratt til avskoging.

Dette høres vel og bra ut. Men vi vet at mye annet ved den brasilianske soyaindustrien ikke er vel og bra.

Derfor ville vi vite mer om de tre selskapene som har norsk oppdrettsnæring som storkunde. Hvilke soyabønder handler de med, og hvordan driver disse? Hva er det norsk oppdrettsnæring bidrar til ved å være kunde hos Caramuru, Selecta og Imcopa?

Last ned rapporten her (PDF)

Vi fikk bekreftet at de tre selskapene handler soya av bønder som kan knyttes til alvorlig kriminalitet:

  • Ulovlig avskoging
  • Alvorlige landkonflikter
  • Bruk av ulovlige sprøytemidler
  • Bruk av slavelignende arbeidskraft
  • Soyadyrking på urfolks territorier.

Denne typen konflikter og kriminalitet tar mange liv i Brasil hvert eneste år. Det er blodig alvor.

Norsk oppdrettsnæring har selvsagt ikke skylda for dette. Vi kan ikke påvise at soyaen som kommer til Norge stammer fra avskoging eller menneskerettighetsbrudd.

Men lakseindustrien kan heller ikke løpe fra ansvaret. Til det kjøper de for mye soya av disse selskapene. Spørsmålet norsk oppdrettsnæring må stille seg er følgende:

Er det greit å handle soya av selskaper som har slike leverandører?

SOYA OG NORSK LAKSEPRODUKSJON

Laks er en av Norges største eksportvarer.

I 2017 ble det eksportert drøyt én million tonn laks til en verdi av 64,7 milliarder kroner.

Lakseoppdrett er en næring i enorm vekst, både globalt og i Norge. Den globale produksjonen av oppdrettslaks har mer enn doblet seg siden 2000 og i 2017 ble det produsert 2.073.500 tonn laks på verdensbasis. Over halvparten ble produsert i Norge. Norske myndigheter har tidligere flagget ambisjoner om en femdobling av oppdrettsnæringen innen 2050.

Laksen trenger mye mat før den er klar til slakting. 16,4 prosent av laksefôret består av soyaproteinkonsentrat (2017).

Norsk oppdrettsnæring er derfor den klart største importøren av soya til Norge i dag. Som verdens største produsent av laks, brukte den norske oppdrettsnæringen nesten 300.000 tonn SPC i 2017.

For å vise hvor mye dette er kan man gjøre følgende regnestykke:

  • Det trengs 1,75 kilo soyabønner for å produsere én kilo SPC .
  • Derfor trengte oppdrettsnæringen 516.525 tonn soyabønner i fjor.
  • I snitt dyrkes det tre tonn soya per hektar i Brasil.
  • For å sikre nok soya til den norske laksen trengs det altså 1721 km2 med soyaplantasjer.
  • Det er et område som er over tre ganger så stort som Oslo kommune.

Nesten 90 prosent av dette kommer fra Brasil.

Soyaproduksjon i Brasil


Soyaindustrien i Brasil er gigantisk.

Landet produserer over 100 millioner tonn soya i året og plantasjene dekker om lag 300.000 km2 – et område på størrelse med Italia.

Dette gjør Brasil til verdens nest største soyaprodusent og den aller største eksportøren av soya.

I 2017 utgjorde soya 15 prosent av landets eksportinntekter, og industrien sysselsetter om lag 900.000 mennesker.

I kjølvannet av disse imponerende tallene følger soyaindustriens skyggeside.

En rapport som Regnskogfondet og Framtiden i våre hender ga ut i 2017 viste hvordan bransjen står bak avskoging, klimagassutslipp, konflikter med urfolk og utstrakt sprøytemiddelbruk.

Samme år dokumenterte Regnskogfondet og den amerikanske organisasjonen Mighty hvordan de amerikanske soyatraderne Bunge og Cargill var koblet til systematisk avskoging i Brasil. Mellom 2011 og 2015 ble til sammen 7876 km2 skog ødelagt i områder hvor Bunge og Cargill opererte. Avsløringene førte til en stor sak i New York Times om at avskogingen i Amazonas var på full fart oppover igjen.

Soyaplantasjer og nedbrent skog i Brasil. Foto: Regnskogfondet

Soyaplantasjer og nedbrent skog i Brasil. Foto: Regnskogfondet

Regnskogfondet og Mighty fulgte i 2018 opp ved å se nærmere på Bunge og Cargills operasjoner i Paraguay og Bolivia. Det resulterte i en rapport som påviste omfattende avskoging, fordrevne urfolk og forgiftning av drikkevannskilder.

Samlet tegner disse rapportene et bilde av en industri som er ute av kontroll. Lidelsene og ødeleggelsene knyttet til soyaproduksjon fortsetter så lenge de store oppkjøperne ikke stiller strengere krav til soyaleverandørene sine.

Det er i dette grumsete farvannet den norske laksenæringa navigerer.

Tvilsomme handelsforbindelser

Norske fiskefôrprodusenter handler soyaproteinkonsentrat fra de tre brasilianske selskapene Caramuru, Selecta og Imcopa.

Regnskogfondet og Framtiden i våre hender ba gravejournalister i den brasilianske organisasjonen Repórter Brasil se nærmere på driften til bøndene som leverer soya til Caramuru, Selecta og Imcopa.

Repórter Brasil reiste til soyaproduksjonsområder i de brasilianske delstatene Mato Grosso og Mato Grosso do Sul. Her snakket de med små og store soyafarmere, advokater, sivilsamfunnsorganisasjoner, påtalemyndigheter og urfolksrepresentanter.

Repórter Brasils undersøkelser viser at Caramuru, Selecta og Imcopa har handlet soya av bønder som er ansvarlig for ulovlig avskoging og bruk av slavelignende arbeidskraft. De tre selskapene har også handlet av bønder som kobles til alvorlige landkonflikter, bruk av ulovlige sprøytemidler og dyrking av soya på urfolks territorier.

Tilfellene som er avdekket i rapporten reiser sterk tvil om hvor seriøst Caramuru, Selecta og Imcopa jobber for å luke ut slik alvorlig kriminalitet i leverandørkjeden sin.

Og om norsk lakseindustri bør kjøpe soya av disse selskapene.

Case 1: Ulovlig avskoging


På begynnelsen av 2000-tallet var soyaindustrien ansvarlig for 25 prosent av avskogingen i Amazonas.

Den vanvittige hogsten førte til høylytte krav om at produsenter og oppkjøpere av soya måtte gjøre noe, og i 2006 ga bransjen seg selv forbud mot å kjøpe soya fra nylig avskogede områder.

Det såkalte soyamoratoriet førte til at avskogingen i brasiliansk Amazonas ble kraftig redusert. Men soyaindustrien kastet raskt blikket på den tropiske savanneskogen – cerradoen – som ikke er omfattet av moratoriet.

Soyaplantasjer og kvegdrift har i dag ødelagt omtrent halvparten av den artsrike cerradoens opprinnelige størrelse på to millioner kvadratkilometer.

I 2017 kjøpte Caramuru mer enn 600 tonn soya av Claudino Campeol, en soyabonde som eier flere gårder i Mato Grosso – soyadelstaten over noen i Brasil.

To år tidligere hadde det brasilianske miljødirektoratet, IBAMA, nedlagt forbud mot å dyrke soya på et større område av Campeols gård i Porto dos Gaúchos. Slike produksjonsforbud ilegges områder som er ulovlig avskoget og soyaen som dyrkes på denne typen jord kalles «piratsoya». Det er derfor ulovlig å kjøpe denne soyaen i Brasil.

I 2017, to år etter at Campeol hadde fått produksjonsforbudet, kom IBAMA tilbake på kontroll, bare for å finne at han hadde avskoget enda mer. Campeol ble ilagt en bot på over 12 millioner kroner. Caramuru kommenterte at soyaen de hadde kjøpt av Campeol ikke kom fra denne aktuelle gården.

Selskapet svarte ikke på om de bør handle med soyabønder som gjentatte ganger tas for alvorlig miljøkriminalitet.

Om lag 100 mil lengre unna ligger regionen Querência, kjent som både soyahub og et område hvor den gjenværende skogen forsvinner raskt.

Dette er hjemdistriktet til soyabonden Warno João Wentz. I oktober 2017 fikk han en bot på snaut én million kroner for ulovlig hogst. Wentz ble samtidig ilagt en bot på 400.000 kroner for å ha dyrket soya på et område som var ulovlig avskoget i 2004.

Repórter Brasil har påvist at Selecta har kjøpt soya av Wentz. Selskapet svarte ikke på spørsmål om hvorfor de opprettholder forretningsforbindelser med bønder som gjentatte ganger er involvert i alvorlig miljøkriminalitet.


Case 2: Blodige landkonflikter


I 2017 ble 70 mennesker drept etter konflikter om eierskap til landområder i Brasil. Det er det høyeste tallet siden 2003.

Konfliktnivået dempes ikke av at halvparten av den dyrkbare jorda eies av under to prosent av befolkningen. En offentlig jordreform skal gi fattige familier muligheten til å anskaffe dyrkbart land.

I Mato Grosso bor det 82.000 familier på landområder som er tildelt med hjemmel i jordreformen. Men det juridiske eierskapet til disse områdene er svakt, og derfor tar andre jordbrukere seg ofte til rette.

Slik oppstår konfliktene som kan føre til at liv går tapt.

I januar 2014 gikk det så ille i bosettingen Upper Juruena i Mato Grosso.

Maria do Carmo Moura Ferreira Araújo (27) og Goncalo Araújo (57) ble skutt og drept i sitt eget hjem. En av dem som ble dømt for drapet var Jaqueline Salustiano da Silva – presidenten i en av de mange småbrukerforeningene i området.

Foreninger som i utgangspunktet skal representere småbønder som ekteparet Araújo.

Og det var nettopp uenighet om eierskap til landområder som utløste drapene: Da Silva mente Araújo-ekteparet ikke var de rettmessige eierne og at hun kunne selge tomta til en tredjepart. Denne tredjeparten ba Da Silva «rydde tomta» og det endte med at presidenten og tre andre gjerningspersoner ble dømt til 37 års fengsel for drap.

I samme område pågår det nå en annen landkonflikt, hvor en småbrukerforening hevder at landområder som tilhørte foreningen ble overtatt i kjølvannet av drapet på Araújo-ekteparet. Foreningen har stevnet inntrengerne for retten.

En av dem heter Sadi Luiz Piccinin Junior. Han eier tre gårder i Mato Grosso og har solgt hundrevis av tonn med soya til Caramuru og Selecta.

Caramuru kommenterte at mangelen på offentlige kilder gjør det vanskelig å holde oversikt over landkonflikter på en systematisk måte, og at det derfor er tilnærmet umulig å iverksette handelsforbud på dette grunnlaget. Men hvis landkonflikter lettere kan identifiseres sier selskapet at de er villig til å inkludere slike data i vurderinger som blir gjort før soyainnkjøp.

Selecta svarte ikke på henvendelsen vår.

Case 3: Sprøytemidler

Ingen land i verden bruker så mye sprøytemidler som Brasil. Landet kjøper om lag 20 prosent av alt som selges på verdensmarkedet.

Den omfattende sprøytemiddelbruken forurenser drikkevannskilder og har fått skylden for blant annet økte krefttilfeller og misdannelser blant nyfødte.

Fordi sprøytemidler er en stor utgift for bøndene er det fristende for dem å vurdere billigere alternativer i form av smuglergods.

Sprøytemidlene som finnes på dette illegale markedet kan være langt giftigere enn offentlig godkjente midler.

Sadi Luiz Piccinin Junior sitt navn dukker opp i denne forbindelsen også. Han ble anklaget for smugling og bruk av ulovlige sprøytemidler.

Piccinin Junior avviste anklagene og hevdet at han ikke visste hvor sprøytemiddelet kom fra. Siktelsen om smugling er senere frafalt, mens saken om ulovlig sprøytemiddelbruk er flyttet fra føderalt til statlig nivå og skal opp i retten i Dom Aquino i Mato Grosso.

Selecta kjøpte soya fra den aktuelle gården i 2016, mens Caramuru kjøpte 250 tonn soya av faren til Sadi Luiz Piccinin i 2017. Faren driver virksomheten sammen med sønnen.

Caramuru svarer at de ikke har kjennskap til hvilke sprøytemidler som brukes på gårder de kjøper soya fra og at de ikke er ansvarlige for bruken av slike midler. Selecta svarte ikke på spørsmålene våre.

Case 4: Dyrking på urfolks territorier

I Brasil hender det at urfolk leier ut landområder innenfor sitt territorium til soyaprodusenter.

Dette er ulovlig, siden urfolk skal ha eksklusiv bruksrett i landområder som er tildelt dem, men det har ikke hindret såkalt «leasing» i å forekomme.

Leasing fører ofte til konflikter innad i urfolksgrupper både fordi det er ulovlig og fordi det er ulike meninger om dette vil gagne folk.

Den vanligste kritikken mot leasing er at urfolkene gjerne får for lite betalt for å leie ut landområdene sine og at det er begrenset med jobber og utviklingsmuligheter som følger med.

Det er dette som har skjedd i urfolksterritoriet Panambizinho i Mato Grosso do Sul ifølge urfolksaktivisten Anastácio Peralta.

Store deler av territoriet er dekket av soyaplantasjer.

Peralta mener soyaproduksjon er blitt det lille urfolkssamfunnets største problem, og sier at det blant annet har ført til mer stillesitting og økt alkoholisme.

– Før hadde folk sin lille plantasje og de spiste sunnere. I dag leaser de fleste ut området sitt, sier Peralta.

Urfolksaktivisten Anastácio Peralta.

Urfolksaktivisten Anastácio Peralta.

Den lokale høvdingen, Valdomiro Aquino, er uenig med Peralta, og hevder at inntekten fra soyaproduksjon gir innbyggerne økt levestandard. Aquino sier også at praksisen er godkjent både av landbruks- og påtalemyndighetene.

Dette avvises imidlertid av Marco Antônio Delfino de Almeida fra påtalemyndighetene i byen Dourados.

– Vi vil gjøre det vi kan for å hindre at den neste avlingen blir omsatt, sier han, og understreker at det å kjøpe soya dyrket på urfolks territorier er ulovlig.

I Panambizinho blir vi fortalt at det brasilianske selskapet C.Vale bistår med planting og kjøp av soya fra territoriet. C.Vale sier de ikke kan blande seg i konflikter mellom urfolk fordi de ikke er involvert og ikke har noe juridisk grunnlag for å gjøre det.

C.Vale har ved flere anledninger vært en stor leverandør til Imcopa, som igjen selger soya til norsk laksefôr. Imcopa har ikke svart på om C.Vale fremdeles er en leverandør.


Case 5: Slavelignende arbeidskraft

Allerede i 1995 innrømte Brasil overfor FN at moderne slaveri forekom i landet.

Siden da har over 50 000 arbeidere både på landsbygda og i byer blitt frigjort fra slavelignende arbeid.

Et titalls saker av denne typen har funnet sted på soyagårder omkring i landet de siste 20 årene.

I 2012 kom inspektører fra arbeidsdepartementet i Brasil på kontroll på soya- og kvegfarmen Alto da Mata i Mato Grosso. Dette førte til at ni arbeidere ved gården ble sluppet fri fra det brasiliansk lovverk karakteriserer som slavelignende arbeid.

Arbeidere ved gården hadde ikke kontrakter, ikke tilgang på toalett, brukte sprøytemidler uten beskyttelsesklær og vasket klærne sine i brukte sprøytemiddeldunker. En tidligere arbeider hevdet at selv drikkevann ble oppbevart i gamle sprøytemiddeldunker.

I 2014 og 2015 leverte denne gården soya til C.Vale – en kjent leverandør til Imcopa som igjen selger soyaproteinkonsentrat til fiskefôrproduksjon i Norge. Gården sto da på brasilianske myndigheters «obs-liste», ment for å skulle advare innkjøpere om gårder hvor moderne slaveri har blitt påvist.

Om forholdene på Alto da Mata-gården kommenterer C.Vale at selskapet gir opplæring i lovverket som regulerer kornproduksjon, inkludert HMS, men at de ikke har noe juridisk ansvar for å kontrollere om dette blir fulgt.

Dette er sjokkerende. Selv om vi ikke har funnet noen direkte sammenheng mellom soya i norsk laks og ødeleggelse av regnskog, viser rapporten at oppdrettsnæringen samarbeider tett med selskaper som knyttes til ulovlig avskoging og alvorlige menneskerettighetsbrudd.

Det sier en hoderystende Øyvind Eggen, daglig leder i Regnskogfondet, etter å ha lest rapporten. Han mener det som kommer fram er så alvorlig at opprettsnæringen nå må gjøre to ting.

– Først og fremst bør næringen søke etter bærekraftige alternativer til soya.

Men inntil det har skjedd, sier Eggen at oppdrettsnæringen må kreve av sine leverandører at de holder seg unna underleverandører som kan knyttes til avskoging og menneskerettighetsbrudd.

– Det er ikke nok at akkurat den soyaen som kommer til Norge er avskogingsfri. Bedriftene må ta ansvar for hvem de handler med. Også leverandørene må være avskogingsfrie.

Han påpeker at miljø- og menneskerettighetsproblemene i den brasilianske soyaindustrien er systematiske, og at manglende åpenhet og mulighet til innsyn gjør det vanskelig å avgjøre hvem som er best og verst i klassen.

Eggen mener det uansett er uansvarlig å bidra til at Brasil skal produsere enda mer soya på bekostning av naturskog, og at etterspørselen må ned.

– Det har vært snakk om at norsk oppdrettsnæring skal femdoble seg de neste 30 årene. Det sier seg selv at dette ikke kan skje ved at laksen spiser seg stor på soya.

REGNSKOGFONDET ANBEFALER:

Oppdrettsnæringen bør:

1. Redusere sitt soyaforbruk, for å unngå å bidra til en etterspørsel som ikke er bærekraftig.

2. Signere cerradomanifestet, et initiativ fra organisasjoner og næringsliv med mål om å stanse avskogingen i Cerrado. Les mer og signér her.

3. Støtte arbeid for et moratorium på storskala jordbruksekspansjon, som soyadyrking, i naturskogsområder i Sør-Amerika.

I den grad det fortsatt importeres soya, må det stilles strengere krav til leverandørene, og det må følges opp tett.

En aktør som velger å kjøpe soya må:

1) Kun kjøpe soya fra selskaper som ikke kan knyttes til avskoging eller menneskerettighetsbrudd, direkte eller indirekte gjennom sin leverandørkjede.

2) Ha full oversikt over hvor og under hvilke forhold soyaen er produsert.

3) Ha åpne leverandørkjeder. Norske forbrukere må få tilgang til hvor og under hvilke forhold soyaen er produsert, helt ned til gårdsnivå.

Investorer bør:

1. Kartlegge hvilke selskaper de investerer i som produserer eller handler med soya

2. Bruke sin eiermakt til å påvirke disse selskapene til å unngå avskoging og menneskerettighetsbrudd i sin produksjon eller leverandørkjeder.

3. Selge seg ut av selskaper som ikke viser vilje eller evne til å bedre seg.

Norske myndigheter bør:

1. Stille krav til og legge til rette for redusert soyaforbruk i norsk oppdrettsnæring, til fordel for mer bærekraftig produserte fôrråvarer.

2. Stille krav til næringene om sporbarhet og full åpenhet i leverandørkjedene, helt ned til gårdsnivå.

3. Arbeide for et moratorium på storskala jordbruksekspansjon, som soyadyrking, i naturskogsområder i Sør-Amerika.

4. Oppfordre bedrifter til å signere cerradomanifestet.

5. Stille krav til at norske offentlige innkjøp skal være avskogingsfrie, og premiere aktører som reduserer soyaandelen i fiske- og dyrefôr, og i stedet bruker mer bærekraftige fôrråvarer.

Les mer: Her er de åtte hovedtruslene mot regnskogen